Vi treffer Silseth i bankens lokaler i kommunesenteret Eidsvåg. Vårløvet spretter endelig nå i juni og viser tydelige tegn på at livet lever videre. Klokken over inngangsdøren slår akkurat 12. Uten at bankens grunnvoller rører seg det minste av den grunn.

For få år siden var klokken «fem på tolv». Og mange - ikke minst både lokal- og rikspresse - spådde bankens visse død.

- Vi er en helt selvstendig bank slik vi har vært siden 1878, innleder Jan-Børge Silseth (42) som selv har vært her siden 1987. Han har gått gradene og jobbet nærmest overalt i banken.

Måtte «restarte» banken

- Det begynte i 2001, sier han når vi ber ham fortelle litt om det marerittet både han og alle andre i banken opplevde den gangen.

- Vi fikk kraftige kreditt-tap i 2002 og 2003 etter starten i 2001. Det var en håndfull - ikke mange - engasjement vi tapte store summer på. Det vesentlige var på en stor kunde der vi hadde gått langt ut over det som egentlig var bankens forretningsområder. Det reduserte egenkapitalen, som var bygget opp helt siden 1878, til nesten det halve. Totalt var det tap på mellom 40 og 50 millioner kroner. Det er mye penger for en liten sparebank som den gangen hadde en forvaltningskapital på vel 600 millioner, sier Silseth, og fortsetter:

- Det var da tvingende nødvendig at vi måtte jobbe. Ansatte og styre måtte stå sammen. Og vi gjorde det. Vi måtte gjøre grep, vi måtte få inn ny egenkapital. Jeg husker det som om det var i går da vi var i møte med daværende Finanstilsynet (nå Kredittilsynet) i august 2003. Vi søkte om dispensasjon for å innhente grunnfondsbevis. Vi fikk «ja» over bordet til å fortsette på bakgrunn av at vi hadde skaffet grunnfondsbeviskapital på 25 millioner! Dermed kunne vi «restarte» banken. Det var vendepunktet for at vi skulle kunne bygge opp igjen banken. Og etter det møtet har vi lagt sten-på-sten, smiler banksjefen som på dette tidspunkt ikke var banksjef, men satt som leder for privatmarkedet i banken.

- I ettertid kan jeg nå si at dette tross alt var positivt i den forstand at det var en voldsomt lærerik prosess. Alle i banken her var i samme båt. Det var en enorm kollegialitet og et fantastisk samarbeid.

Vi sto rygg mot rygg. Jeg kan ikke få takket nok alle ansatte i alle posisjoner og styrets representanter. Det var helt fantastisk samhold her, sier han og smiler enda bredere.

Viktig med lokale eiere

Han mener det var en viktig suksessfaktor for å snu det hele at det var meget god informasjonsstrøm til alle i banken da det sto på som verst.

- Og ikke minst at vi fikk inn eiere som var - og fortsatt er - lokale. Den lokale eierandelen av grunnfondsbevis er faktisk bare blitt større og større, legger han til.

- Tror du at det at dere nettopp var lokale var en del av redningen? At dersom dere hadde hatt mer «perifere» eiere med mindre lokal tilknytning, så ville de kanskje trukket seg?

- Ja! Ja, det tror jeg. Hadde vi ikke hatt lokale eiere, som hadde tillit til banken og visste hva banken sto for, tror jeg det ville blitt adskillig tøffere å reise egenkapital. Uten ny egenkapital kunne vi ha forsvunnet i det store sluket. Men samtidig var det viktig at også andre Terra-banker var med og tegnet grunnfondsbeviskapital.

I dag er det 16 ansatte i banken. Og i fjor passerte banken en milliard, og nå i sommer passerer banken 1,1 milliard i forvaltningskapital.

Fantastisk innsats

- Jeg sa den gangen da vi startet på nytt at vi nå måtte bare bygge sten-for-sten. Det har vi klart. Vi har nesten doblet banken i størrelse siden den gangen.

- Hvordan opplevde du det selv da det stormet som verst? Sov du godt om natten da?

- Nei! Jeg pleier si hjemme at jeg jobbet 25 timer i døgnet denne tiden. Det var en knalltøff periode.

Vi gruet oss for å gå på jobb. «Hva står i Romsdals Budstikke i dag?», var det første vi tenkte om morgenen. Det var tøft. Media skriver og skriver, og vi sitter her med taushetsplikt. Og det varte ganske lenge. Over et helt år. Også i riksmedia - i Dagens Næringsliv og Dagbladet..., sier Silseth ettertenksomt.

- Det som var svært viktig for at vi klarte oss gjennom det hele, var at alle ansatte og styret sto sammen. Jeg kan ikke få sagt ofte nok at de skal ha all mulig ros for sin innsats i den prosessen vi har vært gjennom. Vi var på en knivsegg. Jeg vil si vi hadde en-og-en-halv fot utenfor stupet. Både fra Sikringsfondet og Finanstilsynet ble det sagt klart fra at vi måtte ha en Plan B på plass. Og det hadde vi. Men prioritet nummer én var å redde banken. Det klarte vi. Og nå, etter at vi har klart å reise oss igjen, så må jeg bare si det: Innsatsen fra alle ledd i hele banken har vært helt fantastisk, fremholder banksjef Silseth.

Les mer i Sparebankbladet nr 6/7 2010