Formelt sett vil det skje ved at sekretariatene slås sammen til én organisasjon under navnet «Finansklagenemnda – klagenemndene for forsikring, bank, finans og verdipapirfond». Klagenemndene som sådan (Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda) videreføres som uavhengige, utenrettslige tvisteløsningsorganer.

Med etableringen av Finansklagenemnda har finansnæringen imøtekommet Forbrukerrådets ønske om å styrke og effektivisere sekretariatsfunksjonene i kjølvannet av «Røeggen-saken». Styret i FNO sa seg i styremøtet 27. mai svært tilfreds med utrednings- og beslutningsprosessen og den løsning som er oppnådd med et felles sekretariat for de to klageordningene for bank og forsikring.

Legitimitet og samfunnsansvar

Både Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda ble i sin tid opprettet for å ivareta forbrukernes behov for behandling av rettslige klager mot forsikringsselskaper og banker. At Forbrukerrådet var med på etableringen som avtalepart, trygget legitimiteten til nemndene og deres uttalelser. Forbrukerkundene skulle slippe kostnads- og tidkrevende prosesser hos tilsynsmyndigheter og domstoler for å få en uttalelse i saken eller å få avgjort en rettstvist. Behovet for utenrettslige tvisteløsningsordninger på finansområdet har de senere årene forsterket seg i takt med finansproduktenes kompleksitet og kundenes økte etterspørsel etter nye forsikringsprodukter, finansielle tjenester som lån, kort- og andre betalingstjenester samt investeringsprodukter.

For at disse frivillige klageordningene skal kunne opprettholde sin berettigelse som et reelt alternativ til de alminnelige domstoler – og som den foretrukne tvisteløsningsmetode for forbrukerkundene, er det helt avgjørende at nemndene har alminnelig legitimitet og autoritet i samfunnet for sine uttalelser. Forbrukerkundene må kunne ha tillit til at tvistesaken får et utfall som bygger på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper så langt dette lar seg gjøre innenfor de begrensninger som ligger i en skriftlig saksbehandlingsform. Kundene må videre kunne forvente at vurderingene og uttalelsene bygger på høy faglig og juridisk kompetanse og at det fra nemnder, sekretariat og styre utvises profesjonalitet i alle ledd. Opparbeidet tillit i befolkningen gir også tilfredse kunder.

Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemndas normdannende funksjon har vært et viktig hensyn ved etableringene. Nemndene har klargjort rettstilstanden i mange spørsmål og bidratt til at banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak har lagt om sine rutiner og avtalepraksis. Også sekretariatenes veiledningsfunksjon til kunder og foretak har bidratt til å formidle og spre kunnskap om rettsregler og nemndspraksis.

Siden finansnæringen preges av økt bransjeglidning, vil det kunne forventes at finansnæringen legger til rette for at like problemstillinger så langt det lar seg gjøre kanaliseres til samme klageordning og behandles innenfor samme regime. Sett fra et forbrukerperspektiv ble det i utredningen av Bankklagenemnda i 1988 antatt som en fordel at klagerne hadde ett sted å kunne henvende seg med sine spørsmål og klager mot banker og forsikringsselskaper, særlig i bransjeoverlappende saker.

Etterlevelse

Utenrettslige klageordninger er videre avhengig av høy etterlevelsesgrad fra finansforetakenes side for å kunne opprettholde nødvendig autoritet og troverdighet. Fra tid til annen vil nemndene gi uttalelser i saker av meget stor økonomisk og/eller prinsipiell betydning for finansforetakene, og det er all grunn til å ha forståelse for at slike saker bringes inn for domstolene med sikte på en rettskraftig avgjørelse.

På den annen side må forbrukerne kunne forvente av foretakene har en høy terskel for å avstå fra å følge nemnduttalelser. Blir det vanlig at uttalelser ikke blir etterlevd, vil klageordningene etter hvert miste troverdighet og viktige samfunnsmessige interesser bli satt på prøve. Erfaringene viser at etterlevelsesgraden har gjennomgående vært svært høy for uttalelser fra Bankklagenemnda.

Samordningstanken ikke av ny dato

Før Bankklagenemnda ble opprettet 1. oktober 1988, tok Bankforeningen og Sparebankforeningen kontakt med Forbrukernes Forsikringskontor (senere Forsikringsklagekontoret) for å drøfte mulighetene for et samarbeid på sekretariatsnivå. Forbrukernes Forsikringskontor startet sin klagesaksbehandling på forsikringsområdet allerede 1. mars 1971 og hadde allerede lang erfaring med utenrettslig tvisteløsning. Hos Forbrukernes Forsikringskontor ble både en løsning med kontofellesskap og et felles sekretariat for begge klageordninger vurdert, men forkastet. Forsikringsbransjen kunne ikke se noen umiddelbare fordeler ved et felles sekretariat, med mindre forsikringsselskapenes utlånsvirksomhet og andre bransjeoverlappende saker ville kunne fanges opp av en eventuell ny «bankavdeling».